Orwells skriveregler

George Orwell – du kjenner til i hvert fall to av bøkene hans: Animal farm og 1984 – skrev i 1946 en artikkel som het Politics and the English language. Der ga han seks enkle skriveregler. De var ment for prosa, men jeg synes de er nyttige også når jeg skriver sanger. Jeg har oversatt dem for deg, men hvis du vil lese hele artikkelen (anbefales) ligger den her (på engelsk).


  1. Bruk aldri en metafor, sammenligning eller billedlig talemåte du er vant til å se på trykk.

  2. Bruk aldri et langt ord der et kort gjør nytten.

  3. Hvis det er mulig å stryke et ord, stryk det alltid.

  4. Bruk aldri passivt språk hvor du kan bruke aktivt.

  5. Bruk aldri et utenlandsk ord, et vitenskapelig ord eller jargong hvis du kommer på et dekkende vanlig norsk ord.

  6. Bryt disse reglene heller enn å si noe direkte barbarisk.

Orwell var klok nok til å ta med punkt seks, for at ikke reglene skal brukes alt for firkantet. Steven Pinker har skrevet en bok om språk og stil. Der peker han på at passivt språk er velegnet til å skape variasjon i en lengre oppramsing. Eks.: ‘De tok bussen. De spiste lunsj. De gikk i butikker. Det ble drukket en del.’ Da har vi også fått fram at alle var med på alt, men ikke drikkingen. Passivt språk kan anonymisere en handling. Eks.: Vi kan si ‘gresset ble slått’ for å unngå å nevne hvem som slo det.

I samme artikkel skrev Orwell også dette:

En grundig skriver vil i alle setninger han skriver stille seg selv minst fire spørsmål: 1. Hva prøver jeg å si? 2. Hvilke ord vil uttrykke det? 3. Hva slags bilde eller idiom vil gjøre det klarere? 4. Er dette bildet friskt nok til å ha effekt? Han vil muligens stille seg to til: 1. Kunne jeg sagt det kortere? 2. Har jeg sagt noe som er unngåelig stygt?

Så langt Orwell. Hadde han kjent til Internett ville han kanskje advart mot å bruke ironi i korte meldinger, for det er alltid en eller annen som tror du mener det bokstavelig. Vi som skriver mye på dialekt må også ta hensyn til hva som er gangbart talemål, avstå fra å skrive ting som ingen ville funnet på å si.

Kunstnerisk frihet (på engelsk heter det poetic licence og defineres av Concise Oxford English Dictionary som departure from convention or factual accuracy in order to create an artistic effect) gir en tekstforfatter litt rom for å justere språk og setningsbygning slik at det stemmer bedre med rim og rytme. Bruk den uhyre sparsomt. For hver gang du bøyer språket ditt på den måten blir det litt slappere, litt mindre spenstig.

Eksempel: I “Dokkå te William” heter det «har gått i sundt». Det er ikke stavangerdialekt. På stavangersk heter det «gått sundt» og på bokmål heter det «gått i stykker». «Gått i sundt» er en blanding av disse to formene og er ikke å anbefale. Skulle jeg skrevet det i dag ville jeg nok valgt «hadde gått sundt» eller noe annet som er gangbar stavangerdialekt og passer rytmisk. Knallen påpekte det allerede i studio da vi gjorde innspillingen. «Det hette ikkje det», sa han. Og det hadde han rett i.
(Dokkå te William er ellers en utmerket tekst, om jeg får si det.)