Händel eller Handel

George Frideric Handel

En tysker som skrev italiensk musikk for et engelsk publikum – det er den korte beskrivelsen av komponisten George Frideric Handel.

Det rare er at hver gang, vel nesten hver gang det skrives om ham i Norge heter han Händel (med tødler). Dette til tross for at han ble engelsk statsborger og gikk over til å kalle seg Handel (uten tødler) FØR han komponerte de verkene han er mest kjent for – som f.eks. Messias.

Hvorfor er norsk presse og musikkvitenskap så oppsatt på å omtale ham som tysker? Det er flere grunner til det. Norske musikkvitere og musikkskribenter har egentlig aldri erkjent at England har musikk. Derfor bekrefter de sine egne fordommer ved å kaller Handel for Händel – gjør ham til tysker. Tysk (og østerriksk) musikk er nemlig det som er noe i norsk musikkhistorisk forståelse. Bare se på repertoaret til de store orkestrene.

At de samtidig prøver å avanglifisere Henry Purcell ved å uttale etternavnet hans med samme trykk som i “hotell” kan være et utslag av den samme holdningen: England har ikke musikk. Hvis de uttaler Purcell litt rart kan man nesten tro at han er fransk eller noe. Men Purcell skal uttales med trykk på første stavelse – som i “pensel”. Og han er så engelsk som noen. (Denne feilen kan man til og med oppleve at briter gjør selv – det fins snobber i alle land.)

Det kan tenkes at norske orkestre, biblioteker og kringkastere først og fremst forholder seg til tyske musikkforlag. Disse vil ha interesse av å fremme “sine” komponister, og det er naturlig å tro at de har flest tyske. De store forlagene er imidlertid gjerne multinasjonale. Et berømt forlag som Edition Peters er etablert både i London, Frankfurt og New York. Så selger de da også Handelutgaver både med og uten tødler.

Her er Handels signatur i to utgaver. Det fins ulike Handel-signaturer på nettet, så trolig er noen av dem utført av kopistene som renskrev manuskriptene hans. De er likevel høyst troverdige (og konsekvente) hva angår stavemåten – ettersom de høyst sannsynlig har vært kontrollert av mesteren selv.

Hvem er de da, disse store engelske komponistene? Her er noen: William Byrd, Benjamin Britten, John Dowland, Edward Elgar, Orlando Gibbons, George Frideric Handel, Gustav Holst, Hubert Parry, Henry Purcell, John Rutter, Charles Stanford, Arthur Sullivan, Thomas Tallis, John Taverner, Andrew Lloyd Webber, Samuel Wesley, Ralph Vaughan Williams. Har jeg glemt noen? Ja, selvfølgelig. Har England musikk? La den som har ører, høre.

Sprengstoff

Enda godt han bruker hørselvern

Jeg vet nok at det ikke er så farlig med åpen ild og dynamitt, i hvert fall hvis fenghettene oppbevares et annet sted. Men jeg syntes likevel dette bildet var så – skal vi si potent – at jeg måtte ta det, og vise det.

For øvrig skal jeg IKKE benytte anledningen til å si noen velvalgte ord om tobakkens forbannelse, bare nevne kort at fra og med mars 2010 har jeg vært eks-røyker lengre enn jeg har vært røyker. Jeg nyter det hver dag!

The princess and the frog

Forleden hadde jeg fornøyelsen av å se Disneyfilmen The princess and the frog. Som far til to jenter har jeg fått se litt av hva Disneykonsernet har spydd ut gjennom de siste 10-15 årene, og det har ikke vært særlig oppløftende. Spesielt ikke hvis man tar Disney Channel med i betraktningen. Gleden var derfor stor da jeg satt der og gradvis fikk følelsen av at dette var noe.

Allerede åpningsbildene minner om tegneteknikken fra de gamle filmene. Og så har du musikken. Jeg visste ikke da at det var Randy Newman som hadde laget den. Jeg bare hørte at dette svinger helt annerledes enn vanlige Disneylydspor av det sukreste slaget. Jeg hørte også at tekstene har akkurat den halvironiske, ledige, men samtidig uhyre presist karikerende snerten Newman er så kjent for. Man skjønner at dette ikke er skrevet av en komité, men av et menneske med kunstnerisk teft, vilje og integritet.

Etter et vers eller så av “Down in New Orleans” sa jeg til Turid: Dette må da være Dr. John? Det var det. Utrolig mange sterke musikere har fortalt verden om New Orleans, men hvis du skal nevne bare fem av dem tror jeg du må ha med Dr. John. Det er rett og rimelig at han er til stede på lydsporet i en film som handler om New Orleans, Mardi Gras og Voodoo.

Historien er god. Dramaturgien er også god, og den er heldigvis ikke så forenklet at man føler seg matet med teskje. Disneyfilmer består ofte av en del magi, og her – i en film fra Voodooland – har de ikke spart på konfekten. “Magisk urealisme” kan du trygt kalle det. Min gamle dramaturgilærer pleide si: “Hvem vil betale penger for å sitte i et mørkt rom og se på virkeligheten?”

“The princess and the frog” er ikke en grensesprengende film. Det er Disney, og derfor er det pr. definisjon “good clean fun”. Men det er mer: Filmen er tenkt ut og satt sammen av håndverkere som har respekt både for seg selv, hverandre og fagene sine. Kommersielt, så klart; moraliserende, javisst; epokegjørende, neppe. Skjønt, dette viser at Disneykonsernet ikke er uten evne til å nærme seg fordums storhet. Jeg håper filmen spiller inn såpass at de blir oppmuntret til å prøve videre. For The princess and the frog er et virkelig godt forsøk!

Vokt Dem for telefonkiosken

Foto av den norske telefonkiosken
Selv med Biltema-håndtaket er det ikke lett å se forskjell på døren og veggen.

Stadig blir det gjort forsøk på å utnevne den tradisjonelle norske telefonkiosken til god design, norsk design i verdensklasse osv., og plassere den der oppe blant binders og ostehøvler. Telenor har gjort avtale med Riksantikvaren om å bevare 100 eksemplarer rundt om i landet. Lisen Roll hos Riksantikvaren mener telefonkiosken er et utrolig flott gatemøbel, et hyperelegant designprodukt. Både Riksantivaren og Norsk telemuseum beskriver den likelydende på sine nettsteder som: «et fremragende eksempel på norsk funksjonalistisk industridesign med internasjonal anerkjennelse».

Bevaring kan forsvares fordi disse «installasjonene» har vært svært synlige innslag i norske byer og tettsteder gjennom lang tid, men kom ikke og si at det er god design. Tvert imot er den norske telefonkiosken et stjerneeksempel på hvordan design kan svikte sin oppgave.

Kiosken har fire nesten identiske sider. Du må gå veldig nær og ha godt syn for å se hvilken av sidene som er en dør. Jeg har sett folk gå rundt disse kioskene to-tre ganger før de fant døren. Dørhåndtaket er nemlig bare et grått rør som går mest mulig i ett med resten, og derfor ikke forteller brukerne hvor døren er.

Når du har funnet døren og skal åpne den blir du lurt igjen. Dørhåndtaket går i hele dørens bredde og røper ingenting om hvilken vei døren svinger. Tar du feil ende er døren umulig å få opp. Den er i grunnen tung nok om du griper rett ende av håndtaket. Såpass at hvis du er et barn eller en gamling må du nok sette fra deg alle pakkenellikene på bakken for å få det til. Så kan du holde døren oppe med rumpen mens du manøvrerer lasten din innenfor. De nyeste kioskene har i stedet fått et svart dørhåndtak på den rette siden, som virker OK, men ser ut som det er kjøpt på Biltema. Jeg tviler på at det var dette Lisen Roll falt for.

Vel inne setter du posene fra deg på den lille hyllen. Jeg mener å huske at dette VAR en hylle, men en gang på 50-60-tallet ble den omdesignet til telefonkatalogholder. Det betyr at hvis du må slå opp et nummer – og klarer å pønske ut hvordan innretningen virker (katalogene henger etter ryggen og må vippes fram og helt opp før du kan bla i dem) – må du flytte posene dine ned på gulvet før du kan bruke katalogene.

Men så har du nummeret klar, og mynt for hånden. La oss så si at du mister mynten. Det er fort gjort. Hvis du er heldig faller den oppi en av posene. Du kan romstere gjennom dem og før eller siden vil du finne mynten. Hvis du er litt mer enn vanlig bred over baken må du riktignok gå ut av kiosken for å få dette til, men det er greit: Du vet jo hvor døren er.

Faller mynten på gulvet er sjansen størst for at den går rett gjennom jernristen og legger seg under kiosken. Risten er nemlig laget sånn at den slipper gjennom alle mynter. Hvis du er sterk i klypene kan den riktignok løftes opp, men det er det ikke lett å se. Så du må ut og lete etter en pinne som du kan bruke til å fiske mynten fram med fra utsiden, mens du ligger på kne og holder hodet helt nede på bakken for å se inn under kiosken. Slik triumferer det hyperelegante designproduktet over deg, stakkars ukyndige menneske.

Georg Fastings telefonkiosk er ikke design i verdensklasse! Langt ifra, den er et makkverk, en tegnebordskonstruksjon tydeligvis utført av en person som bryr seg dunderen om hvordan produktet møter brukeren. Den er et eksempel på utsøkt brukerfiendlighet. Hadde den vært en hund ville den blitt avlivet som mannevond.

Nå står den på DOCOMOMOs (Documentation of Modern Monuments) liste over moderne designikoner. Og den er iflg Wikipedia foreslått til UNESCOs verdensarvsliste – hvor man bl. a. finner Taj Mahal, den kinesiske mur og Katarinaklosteret. Joda, vi bøyer oss i støvet.

Holdbarhet 30 dager etter åpnet

Jeg har brukt øyedråper hver dag siden 1992, da legevitenskapen kom til at jeg sannsynligvis hadde grønn stær (glaucom). Felles for øyedråpene (jeg har prøvd mange forskjellige gjennom årene) er at de har holdbarhet på max. 1 måned etter at de er åpnet. Har du brukt øyedråper vet du dette. Jeg trodde lenge det var pga. dråpenes beskaffenhet – ettersom de fleste av dem er uten konserveringsmidler.

Så fikk jeg vite av en apoteker at det er luften som gjør det. Når du slipper en dråpe ut av disse flaskene slipper du samtidig inn en dråpe luft. Kvaliteten på den luften du slipper inn er det ingen legmiddelfirma som vil garantere – rimelig nok. Er det uhumskheter i luften kommer det uhumskheter i flasken, det kan alle forstå. Men alltid når jeg har brukt en flaske i 30 dager er det mye igjen, halvparten og vel så det.

Så slo det meg i dag – jeg sto akkurat og skulle pine ut slanten fra en vinkartong: Hvorfor bruker ikke dråpeprodusentene den løsningen? En pose i en pappeske! Når du tar ut dråper derfra går det ikke inn luft.  Innholdet er av samme kvalitet – godt eller dårlig – men upåvirket av luftkvalitet og menneskehender.

Hvis de hadde laget øyedråper på pose i stedet for flasker kunne jeg brukt dråpene i to-tre måneder i stedet for én. Men er legemiddelindustrien interessert i det?

Across the universe

Nå har jeg sett den nye Beatles-filmen. De gamle var bedre. Allerede i starten merket jeg at noe var feil, da de sang Girl fra Rubber Soul med så mye sukker at jeg syntes jeg måtte pusse tennene etterpå. John Lennon har nok innsett hvor klissete den sangen lå an til å bli. Derfor la han inn den høylydte pustingen – helt respektløst forsåvidt, men det bidro til å trekke sangen ned på jorden. Det var det som var det geniale (og tragiske) med å plassere John Lennon og Paul McCartney i samme band: de dro i hver sin retning. Pøllen var den innsmigrende sukkersøte mens Lennon sto for det bitre, distanserte, bizarre (samtidig som begge hadde sans for den gode melodi – ikke glem å nevne det).

Hvis du vil se film om sekstitallet, se Woodstock, se Don’t look back eller se de ekte Beatles-filmene.