Test for å gjengi vers i et innlegg

Jeg har lagt til noen linjer css for å få en OK måte å legge inn vers. Da blir det slik:

♫ Snøklokker

Ei svala gjør ingen sommar
Ei viba gjør ingen vår
Blygast og bleikast blant blommar:
Snøklokkå seie “Bli vår!”

Nogen må gjør noge med det
Nogen må spring han i gang
Ittepå kan adle se det:
Våren i spenstige sprang

Mørket vil tapa for livet
Vinter vil vika for vår
Snøklokkeinitiativet
Gjentar seg år itte år

Du kan la håpet ditt leva
Hvis du vett koss du ska spør
Ikkje spør: Ka kan eg kreva?
Spør heller: Ka kan eg gjør?

Koss ser sitatene ut?

Harde skuldingar

Aftenbladets forside om morgenen 5 januar (papir og nett) domineres av et bilde av forfatteren Vigdis Hjorth og den dramatiske tittelen “Skulda for plagiat”. I papiravisens del 2 er en hel dobbeltside avgitt til denne saken. Øverst står det “Harde skuldingar”. Her har man bilde av en morskt utseende professor (i lesevitenskap) som ser mørkt og strengt ned på fotografen og liksom har hele Storhaug i ryggen. Under dette bildet står, med strek foran, så det ligner et sitat: “-Hjorth plagierer Sebald”. Dette utpensles videre i ingressen og deretter i artikkelens første avsnitt.

Så kommer det fram at det er avisens egen journalist som har gått til den sinte professoren og bedt ham mene om dette. For alt jeg vet har han vært hos mange andre før han fikk napp. Han skryter dertil av at han trolig er den første som har påpekt overlapping mellom Hjorths og Sebalds tekst. (Hjorts bok kom ut i 2008.) Det kan bety at ingen andre har sett det, eller at ingen andre syntes det var noe å bry seg om.
Hjorth har fått halve dobbeltsiden til å forsvare seg. Hun påpeker at det hun har gjort er trygt innenfor rammene av hva en skjønnlitterær forfatter kan gjøre. Vi som leser hele artikkelen sitter igjen med inntrykket av at dette er et område hvor grensene ikke er så lett å bestemme. Mange av oss visste dette fra før.

Skal en journalist bare fortelle om virkeligheten eller skal han gripe inn i og endre den? Ingen har krevd at Hjorth stryker setninger fra boken sin, ingen har krevd erstatning, Sebald er død og ingen har gjort noe som helst med dette, utenom Aftenbladets journalist som har funnet en streng professor og brukt ham som påskudd for å lage et kjempeoppslag og dominere forsiden. Særlig det siste må jo være en umåtelig fristelse for en ivrig journalist. Men han skriver som om det finnes en sak, og det gjør det ikke. Det er bare journalistens måte å fortelle at han leser bøker. Ja vel, flink gutt, men hva var vitsen? Ble vi klokere av det? Nei, de små faktaboksene med biografier og definisjoner er ikke nok til å forsvare denne manøveren. De er der bare for at dette skal ligne på seriøs journalistikk og ikke den svertekampanjen det egentlig er. Ble vi underholdt av det? Kanskje noen, kanskje litt. Solgte det mange eksemplarer av avisen? Ja, vet du, det tror jeg faktisk.

Togga var slett ikke full


I en aftenbladartikkel 9 juni 2011 (papiravisen den 10), om brudd på skjenkebestemmelsene under Rogafest, bragte journalist Rolf Frøyland en falsk påstand om at en navngitt konferansier var full og skal ha løpt omkring blant publikum med en spritflaske. Frøyland var klar over at dette var usant, for han gikk langt i retning av å avsanne det noen setninger lenger ned!

Slik sto det: “Aftenbladet har også fått tips om at den ene konferansieren, Togga Gundersen, var så full under arrangementet at en vakt måtte ta fra ham en flaske med sprit etter han hadde løpt en runde gjennom publikum. Dette betegner festivalsjefen som en misforståelse. Folk som var på stedet og snakket med Gundersen bekrefter også overfor Aftenbladet at han ikke var overstadig beruset.

Vi får tro Frøyland på at han hadde fått et genuint tips om Toggas tilstand. Det er lett å få to og to til å bli fem høns. Men han sjekket det med festivalledelsen og flere øyenvitner og fikk enstemmig bekreftet at tipset er feil; Togga var ikke full. Likevel skrev Frøyland løgnen inn i artikkelen sin. Man lar da ikke et saftig tips gå til spille bare fordi det ikke er sant?

Knepet med å utføre karakterdrap på Togga prominent øverst i avsnittet mens det kommer en slags avsanning lengre ned, smaker motbydelig. Særlig fordi Frøyland lar det henge i luften at Togga nok ikke var OVERSTADIG beruset – altså kanskje bare drit full.

Den 12. juni (pinsedag) skrev Toralf Sandø en artikkel som bare forsterket inntrykket av at Togga var påseilt. Under overskriften “Fikk negative reasjoner på fyllerykter” startet Sandø artikkelen med å gjenta det samme falske ryktet og gjorde seg dermed til løgner han også. Det framgår at han hadde vært i kontakt med Togga, men i stedet for å rydde opp i fadesen laget Sandø en “sak” på at Togga hadde fått reaksjoner privat. Dermed kastet han bare bensin på bålet.

Noe må ha skjedd i kulissene, for på tirsdag etter pinse kom det en usignert korrigering i papiravisen. Overskriften sa det som trengtes: “Togga var slett ikke full“. Det sto ingen beklagelse; hvilket må bety at Aftenbladet står inne for alt som har vært gjort i denne saken! Ingressen sier “..men at Togga skal ha vært full er rett og slett usant“. Alt som siden skrives for å vise hvor usant dette er var kjent allerede da Frøyland skrev sin første artikkel. Det står der, om ikke i spesielt presise vendinger.

Utsnitt av søk på aftenbladet.no

På nettet står fortsatt begge de to artiklene jeg kritiserer, men ikke den fra tirsdagen, den med avklaringen. Da jeg søkte på "togga" fikk jeg det som framgår av bildet: To korttekster som begge gjengir løgnen – uten avsanningen. Dette er det som blir stående i ettertid, hvis ikke Aftenbladet tvinges til å ta til vettet.

Det opprører meg at Rolf Frøyland åpenbart visste at han løy, men gjorde det likevel. Det var et overgrep. Ryktet han spredte videre var avsannet av festivalsjefen og flere øyenvitner før artikkelen ble skrevet. Toralf Sandø prøvde kanskje å ro i land kollegaen, men plundret det til og gjorde vondt verre. Du snakker meg om Knoll og Tott.

Aftenbladet er ofte frampå og mener om journalistikk og pressens rolle osv. Nylig skrev Sven Egil Omdal at pressens karakterdrap ikke bør straffes med høye bøter (som i saken mellom Dagbladet og ambulansjåføren) – skammen er straff nok. Det er bare det at skjemmevettet ikke er likt fordelt.

Røyking på film – the sequel

Jeg har to kloke døtre og en av dem har påpekt at jeg tar feil når jeg sier det ikke fins dramaturgiske grunner til å røyke på film. Ett eksempel er hvis en karakter røyker et sted hvor det er helt klart forbudt. Et annet er hvis en som har lungekreft tar seg en røyk. Eller en som nettopp har lovet sin døende mor at ‘hva enn jeg gjør skal jeg ikke begynne å røyke’. Dette er tre eksempler hvor røyking på film kan forsvares DRAMATURGISK.

Argumentet en del filmfolk bruker, at røyking må til på grunn av miljø- eller tidskarakteriseringen kjøper jeg fortsatt ikke.

Brannslokking

Jeg snakket en gang med en som fortalte fra et møte han hadde hatt med toppledelsen på en av de store britiske avisene. Under møtet fikk en av dem et illebefinnende. Med imponerende hurtighet ble stakkaren hjulpet ut av rommet og ned i ambulansen som allerede var på plass. Dette var poenget: Disse folkene lever sånne liv at de trenger rutiner for når en av dem detter om på jobben.

Forleden kom jeg til å tenke på denne historien, da jeg fikk høre at Fremskrittspartiet faktisk har stående rutiner for hva som skjer når en tillitsvalgt blir satt under politietterforskning. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, annet enn at de må jo ha ment at fenomenet er så hyppig forekommende at det er påkrevd med en standard prosedyre. Var det noen som sa ‘lov og orden-partiet’?

A pro pos lov og orden. En vekter har mistet jobben på et oljeraffineri fordi hun varslet om at flere ansatte hadde en atferd som kunne innebære en sikkerhetsrisiko. Statoil toer hendene fordi vekteren ikke var ansatt hos dem og at rettsvernet for varslere først og fremst gjelder varsling av forhold ved den bedriften man er ansatt i. Nå ser det ut for at saken havner i retten.

Imens kan vi andre lure på hva Statoil (og andre storkunder) egentlig mener om et vaktselskap som skviser ut de folkene man kan stole på. Er det virkelig så mye lettere å drive brannslokking enn å endre en ukultur?

Bortblåst mulighet

I morges hadde NRK radio et innslag om røyking på film. Bakgrunnen var at amerikanske forskere har kommet til at unge som ser røyking på film får økt risiko for å begynne å røyke. Dette står forholdsvis saklig presentert på nrk.no.

Men NRK Alltid radio prøvde å gå én lengre. Der ble saken skjøtt på med intervju av to norske personer med en viss sakstilknytning – en fra helsesiden (jeg fikk ikke med meg verken navn eller tittel eller arbeidssted) og en manusforfatter fra filmbransjen – Axel Helstenius (bl.a. Elling og Døden på Oslo S).

Først Hellstenius. Han lirte selvsagt den leksen filmfolk alltid tar, som er like idiotisk hver gang, den om troverdige, tidsriktige miljøer og rollekarakterer. Som eksempel brukte han TV-serien Madmen, som handler om et reklamebyrå på Madison Avenue omkring 1960-62. Det var en tid da “alle” røykte, overalt og hele tiden. Altså må man også gjøre det i TV-serien? Feil. Feil. Feil.

Det finnes ingen dramaturgisk begrunnelse for å røyke på film (hvis ikke filmen handler om røyking som sådan). Ta eksempelet Madmen: På den tiden ville de fleste ansatte i et slikt reklamebyrå vært rasister, kommunisthatere, koneplagere og innerst inne livredde for atombomben. Dette er ikke med i serien, altså er den ikke troverdig? Ingen har kritisert den for det, og det er det heller ingen grunn til. De troverdige, tidsriktige miljøene og rollekarakterene ligger i kulissene, kostymene, og mest av alt i rollenes innerste karakter. Ikke i om de drikker, røyker eller banker konene sine. Ikke hva de gjør, men hva som driver dem. Det burde en mann som Axel Hellstenius vite.

Så var det han fra den andre siden. Han var tydeligvis helt uforberedt på spørsmålet; det må ha vært langt fra det han er opptatt med til daglig. Når man blir intervjuet på radio skal man jo helst si noe – enten man har noe på hjertet eller ei, så han sa at ungdommen ser opp til disse karakterene. De er idoler og rollefigurer (utsøkt ordvalg). Han lot det ligge underforstått at ungdommen dermed etteraper forbildenes handlinger.

Også dette er feil. Om ikke helt feil er det i hvert fall et dårlig argument. Vi påvirkes av at filmene framstiller røyking som det normale. Det er ikke forbildepåvirkningen, men alminneliggjøringen som er farlig. Sånn sett kan det faktisk tenkes at Madmen ikke virker ansporende på framtidige røykere, fordi røykingen der er så overdrevet at det blir helt parodi.

Hellstenius mente at filmskapere ikke har moralsk ansvar for at folk begynner å røyke etter at de bl.a. påvirkes av hva de ser på film. Det spørsmålet synes jeg han skal få svare på en gang til, etter at skikkelige forskere eller journalister en gang har undersøkt pengestrømmen fra tobakksindustrien inn i media, og sammenhengen mellom slike overføringer og framstilling av røyking på film og TV. Her er det ugjorte oppgaver.

NRK valgte en lettvint vei gjennom denne saken, og muligheten blåste bort.

Vips vekk med vepsen

Når du har vepsebol i eller ved huset trenger du ikke finne fram støvsugeren. Heller ikke er det nødvendig å fikle bolet oppi en plastpose som du legger i fryseren. Prøv for all del ikke å slå bolet ned før du stikker av i full fart. (Dette er råd jeg har funnet på norske nettsteder/-aviser. De virker, men er tungvinte, langsomme og farlige.)
Kjøp heller et pulver som heter Maurkverk (info fra Kirk as). Det selges på byggvarebutikker, planteskoler og denslags. Dette spruter du mot inngangen til vepsebolet. Hvis vepsen er veldig truende kan du vente til sent på kvelden, evnt. gjøre det tidlig om morgenen. Da er ikke vepsen aktiv.

Det som skjer først er at vepsen nøler med å gå inn i bolet. Du vil se mange veps som surrer foran åpningen. Men disiplinen er så sterk at de går inn likevel, og trekker pulver med seg inn i bolet. De kommer ikke ut igjen! Kanskje en og annen gjør det, men ikke to ganger. Etter en time eller to er hele bolet dødt.

Ofte har vepsen en kronglete inngang til bolet (bak en takrenne, rundt bak en list osv.). Til det har jeg skaffet meg en stor sprøyte fra apoteket – den største de hadde. I stedet for kanylen har jeg festet et sugerør på den, du vet de med bend på. Så tar jeg litt Maurkverk i sprøyten og gir inngangen et godt vinkelskudd. Overdose.

Vask hendene godt, og ikke la ungene få tak i stoffet. Forresten, det virker på maur også. God sommer!

Händel eller Handel

George Frideric Handel

En tysker som skrev italiensk musikk for et engelsk publikum – det er den korte beskrivelsen av komponisten George Frideric Handel.

Det rare er at hver gang, vel nesten hver gang det skrives om ham i Norge heter han Händel (med tødler). Dette til tross for at han ble engelsk statsborger og gikk over til å kalle seg Handel (uten tødler) FØR han komponerte de verkene han er mest kjent for – som f.eks. Messias.

Hvorfor er norsk presse og musikkvitenskap så oppsatt på å omtale ham som tysker? Det er flere grunner til det. Norske musikkvitere og musikkskribenter har egentlig aldri erkjent at England har musikk. Derfor bekrefter de sine egne fordommer ved å kaller Handel for Händel – gjør ham til tysker. Tysk (og østerriksk) musikk er nemlig det som er noe i norsk musikkhistorisk forståelse. Bare se på repertoaret til de store orkestrene.

At de samtidig prøver å avanglifisere Henry Purcell ved å uttale etternavnet hans med samme trykk som i “hotell” kan være et utslag av den samme holdningen: England har ikke musikk. Hvis de uttaler Purcell litt rart kan man nesten tro at han er fransk eller noe. Men Purcell skal uttales med trykk på første stavelse – som i “pensel”. Og han er så engelsk som noen. (Denne feilen kan man til og med oppleve at briter gjør selv – det fins snobber i alle land.)

Det kan tenkes at norske orkestre, biblioteker og kringkastere først og fremst forholder seg til tyske musikkforlag. Disse vil ha interesse av å fremme “sine” komponister, og det er naturlig å tro at de har flest tyske. De store forlagene er imidlertid gjerne multinasjonale. Et berømt forlag som Edition Peters er etablert både i London, Frankfurt og New York. Så selger de da også Handelutgaver både med og uten tødler.

Her er Handels signatur i to utgaver. Det fins ulike Handel-signaturer på nettet, så trolig er noen av dem utført av kopistene som renskrev manuskriptene hans. De er likevel høyst troverdige (og konsekvente) hva angår stavemåten – ettersom de høyst sannsynlig har vært kontrollert av mesteren selv.

Hvem er de da, disse store engelske komponistene? Her er noen: William Byrd, Benjamin Britten, John Dowland, Edward Elgar, Orlando Gibbons, George Frideric Handel, Gustav Holst, Hubert Parry, Henry Purcell, John Rutter, Charles Stanford, Arthur Sullivan, Thomas Tallis, John Taverner, Andrew Lloyd Webber, Samuel Wesley, Ralph Vaughan Williams. Har jeg glemt noen? Ja, selvfølgelig. Har England musikk? La den som har ører, høre.

Sprengstoff

Enda godt han bruker hørselvern

Jeg vet nok at det ikke er så farlig med åpen ild og dynamitt, i hvert fall hvis fenghettene oppbevares et annet sted. Men jeg syntes likevel dette bildet var så – skal vi si potent – at jeg måtte ta det, og vise det.

For øvrig skal jeg IKKE benytte anledningen til å si noen velvalgte ord om tobakkens forbannelse, bare nevne kort at fra og med mars 2010 har jeg vært eks-røyker lengre enn jeg har vært røyker. Jeg nyter det hver dag!