Winchester er Stavangers mor

Her er Stavanger domkirkes pikekor sammen med jentekoret i Winchester, med sine respektive dirigenter Ragnhild Hadland og Sarah Baldock, frontet av daværende domproster i de to byene.

Her er grunnen(e) til at jeg ikke tror at kong Sigurd Jorsalfare bygde domkirke i Stavanger for å kjøpe seg velsignelse til å inngå nytt ekteskap etter en skilsmisse.

Han var kristen, og en handlingens mann. På hans tid var avlatshandel vanlig – det vil si akseptert, og Sigurd hadde ikke hatt problemer med å kjøpe seg (eller tilrane seg) det han trengte i Bergen – om det var det han ville. Men han tenkte større.

Han hadde vært i Winchester og sett hvordan pengene trillet inn til St Svithuns helgengrav. Sigurd overvintret i Sør-England på vei til Konstantinopel og Midt-Østen. Selv om de lå lengre øst, i Kent, er det utenkelig at kong Sigurd ikke samtidig har besøkt den engelske kongen, som bodde i Winchester.

Her har Sigurd skaffet seg en framtidig biskop Reinald. Han var munk, og det er godt mulig at han forpliktet seg når det gjaldt Sigurds gjengifte allerede da. Det er også mulig at Sigurd fikk nødvendig tilgivelse/tillatelse gjennom å dra i korstog til Midt-Østen.

Sigurd skaffet et gullgjevt relikvium til Stavanger, Den hellige Svithuns ene arm. Som motytelse må han ha lovet å bygge en katedral(!) sentralt i det som den engelske kirken den gang så som sitt viktigste misjonsområde. Sett fra Winchester er Stavanger et utmerket brohode for virksomhet i nordområdene. At det nettopp var en arm han fikk ser jeg på som et symboltungt valg.

De gikk utenom tjenestevei her, for den norske kirken sorterte under erkebiskopen i Lund. Normalt skulle hele prosessen vært styrt derfra. Et så inntektsbringende relikvium hadde da aldri funnet veien til Stavanger. Men så skjedde det altså med rettedalsk gå rett på-vilje. Stavanger fikk det som i dag er Norges eldste katedral, og et relikvium fra en helgenkult som da var på sin høyeste popularitet over hele England.

Svithunkulten var stor. Den dag i dag finnes det ca 60 svithunkirker rundt om i verden, men bare to svithunkatedraler! En i Winchester og en i Stavanger. Winchester har ikke vært rause med å spre svithunrelikvier (beinbiter eller lignende) rundt. Lite og ingenting er funnet. (Mannens hodeskalle forsvant ureglementert og udokumentert for så å bli gjenfunnet i Frankrike i våre dager. Men det er en annen historie.) At de ga en arm viser at Winchester har sett på stavangerprosjektet som svært interessant.

Kong Sigurd var en kirkebygger og det må ha vært naturlig (og likevel stort) for ham å stå bak byggingen av en norsk-engelsk katedral. Historien om gjengifteønsket hans er en bagatell i dette bildet. Den er selvfølgelig usann, og den stenger for beretningen om det unike forholdet som fantes og finnes mellom Winchester og Stavanger. Det forholdet synes jeg blir sørgelig lite pekt på i oppseilingen til byjubileet. Winchester er Stavangers mor!

Hafrsfjord kommune

(Dette toget har i mellomtiden forlatt stasjonen.)

Arrangert bilde av Sverd i fjell ved Hafrsfjord.  Foto: TVVest
Arrangert bilde av Sverd i fjell ved Hafrsfjord.
Foto: TVVest

Hvis byene Sandnes og Stavanger skal inngå et kommunefellesskap kan ikke kommunen hete det samme som en av dem. Kall det emosjoner eller hva du vil, men det går ikke. Sandnes vil aldri godta å bli en del av Stavanger, og omvendt.
Nord-Jæren er en brukbar arbeidstittel, men ikke et godt kommunenavn. Det er blodfattig, upresist og det inneholder en bokstav som gjør det unødig komplisert å kommunisere med utlandet.
Her er noen gode alternativer:
Gandsfjord kan brukes. Det er en stor fjord som berører to av de påtenkte kommunene. Og fjord “selger”.
Ullandhaug er et sentralt landemerke for hele området, og blir mer og mer aktuelt etter som det bygges ut. Det er også stedet for noen av de eldste bosettingene i kommunen. Ullandhaug er et godt navn.
Stokka er også et godt navn. Husk at store deler av Forus tidligere besto av Stokkavatnet. Men det finnes en Stokke kommune i Vestfold, så kanskje det blir for likt.
Forus er også bra. Det samme er Tungenes, Sele, Rege, Rott og Utstein (hvis Rennesøy blir med).

Men jeg stemmer for Hafrsfjord. Det ligger midt i den nye kommunen, det er skikkelig gammelt, det oser norsk rikshistorie, og er til nå en sørgelig underkommunisert skatt. Hvorfor skal Stiklestad være mer berømt i Norge enn Hafrsfjord? La oss samle Nord-Jæren til én kommune og fortelle verden at det var i Hafrsfjord Norge ble til, og vise resten av landet at de må værsågod finne seg i å regne med oss, nå og alltid.

Themsen

Themsen er Englands lengste elv
Themsen er Englands lengste elv

Står du og betrakter Themsen i London (og det bør du gjøre når du er der – aller helst ta en av de mange rutebåtene) vil du av og til se at elven renner oppover. Det er tidevannet som gjør det. Tidevannsforskjellen i London kan være opp til 7 meter, og virkningen på elven er synlig like opp til slusene ved Teddington (mellom Twickenham og Kingston-upon-Thames). Altså forbi Kew Gardens, som er et flott sted å ta båt til. Det går rutebåt like til Hampton Court.
Hvis du kan rive deg løs fra skobutikker eller hva det nå er som driver deg, er du hermed anbefalt å ta en tur på Themsen med River Bus. Det er vanlige rutebåter. De har gjerne en liten kiosk hvor de selger forfriskninger, men som regel er det ikke guiding. Du kan kjøpe dagkort og gå på og av hvor du vil, og du kan selvsagt ta båt én vei og buss eller tube tilbake.

Google-kart over Themsen (Nytt vindu)
Lenke til VisitLondon: Riverboat
Thames River Services

Båttrafikken på Themsen ble – og blir – operert av flere konkurrerende selskap. Under Mayor Ken Livingston ble de tvunget til å samarbeide om priser, billettsystemer, ruter og informasjon. Målet var å gjøre båtreisene mer effektive og attraktive både for turister og vanlige folk. Dette var vellykket, og nå er det mange londonere som daglig bruker elvebåt på vei til og fra jobb og andre ærender. Turistene kan velge mellom ulike korte eller lange turer, og de får rabatt hvis de bruker Oyster Card eller Travelcard. I tillegg fins det rene sightseeingtilbud, både innenfor dette samarbeidet og som frittstående operasjoner.

Da jeg vokste opp på femti- og sekstitallet ble Themsen omtalt som en av verdens mest forurensede elver. Oksygennivået var så lavt at ingenting kunne overleve. Og elven stinket som råtne egg. Allerede i 1878 var det så galt at da en lystbåt kantret med 600 personer ombord omkom flesteparten av forgiftning mens de prøvde å svømme i land. I dag er Themsen tilholdssted for 125 fiskearter, 400 typer virvelløse dyr, en masse fuglerarter og dessuten sel, delfin og oter. Denne perlen ligger bare og venter på deg.

Goodbye, Facebook

Jeg avslutter min Facebook-konto. En vurdering av tidsbruk, gleder og irritasjoner sier meg at gledene ikke veier opp tilstrekkelig. Reklamen blir mer og mer påtrengende, og det nye regimet på rettigheter er usmakelig. Mitt uttrykksbehov har godt av å bli holdt litt i sjakk, og dessuten har jeg Twitter (@refreng på norsk, @2rsie på engelsk) og denne bloggen å utgyte mine meninger på.
Jeg gikk til WikiHow og fulgte rådene der. Så må jeg vente 14 dager før kontoen slettes for godt.

Brannslokking

Jeg snakket en gang med en som fortalte fra et møte han hadde hatt med toppledelsen på en av de store britiske avisene. Under møtet fikk en av dem et illebefinnende. Med imponerende hurtighet ble stakkaren hjulpet ut av rommet og ned i ambulansen som allerede var på plass. Dette var poenget: Disse folkene lever sånne liv at de trenger rutiner for når en av dem detter om på jobben.

Forleden kom jeg til å tenke på denne historien, da jeg fikk høre at Fremskrittspartiet faktisk har stående rutiner for hva som skjer når en tillitsvalgt blir satt under politietterforskning. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, annet enn at de må jo ha ment at fenomenet er så hyppig forekommende at det er påkrevd med en standard prosedyre. Var det noen som sa ‘lov og orden-partiet’?

A pro pos lov og orden. En vekter har mistet jobben på et oljeraffineri fordi hun varslet om at flere ansatte hadde en atferd som kunne innebære en sikkerhetsrisiko. Statoil toer hendene fordi vekteren ikke var ansatt hos dem og at rettsvernet for varslere først og fremst gjelder varsling av forhold ved den bedriften man er ansatt i. Nå ser det ut for at saken havner i retten.

Imens kan vi andre lure på hva Statoil (og andre storkunder) egentlig mener om et vaktselskap som skviser ut de folkene man kan stole på. Er det virkelig så mye lettere å drive brannslokking enn å endre en ukultur?

Bortblåst mulighet

I morges hadde NRK radio et innslag om røyking på film. Bakgrunnen var at amerikanske forskere har kommet til at unge som ser røyking på film får økt risiko for å begynne å røyke. Dette står forholdsvis saklig presentert på nrk.no.

Men NRK Alltid radio prøvde å gå én lengre. Der ble saken skjøtt på med intervju av to norske personer med en viss sakstilknytning – en fra helsesiden (jeg fikk ikke med meg verken navn eller tittel eller arbeidssted) og en manusforfatter fra filmbransjen – Axel Helstenius (bl.a. Elling og Døden på Oslo S).

Først Hellstenius. Han lirte selvsagt den leksen filmfolk alltid tar, som er like idiotisk hver gang, den om troverdige, tidsriktige miljøer og rollekarakterer. Som eksempel brukte han TV-serien Madmen, som handler om et reklamebyrå på Madison Avenue omkring 1960-62. Det var en tid da “alle” røykte, overalt og hele tiden. Altså må man også gjøre det i TV-serien? Feil. Feil. Feil.

Det finnes ingen dramaturgisk begrunnelse for å røyke på film (hvis ikke filmen handler om røyking som sådan). Ta eksempelet Madmen: På den tiden ville de fleste ansatte i et slikt reklamebyrå vært rasister, kommunisthatere, koneplagere og innerst inne livredde for atombomben. Dette er ikke med i serien, altså er den ikke troverdig? Ingen har kritisert den for det, og det er det heller ingen grunn til. De troverdige, tidsriktige miljøene og rollekarakterene ligger i kulissene, kostymene, og mest av alt i rollenes innerste karakter. Ikke i om de drikker, røyker eller banker konene sine. Ikke hva de gjør, men hva som driver dem. Det burde en mann som Axel Hellstenius vite.

Så var det han fra den andre siden. Han var tydeligvis helt uforberedt på spørsmålet; det må ha vært langt fra det han er opptatt med til daglig. Når man blir intervjuet på radio skal man jo helst si noe – enten man har noe på hjertet eller ei, så han sa at ungdommen ser opp til disse karakterene. De er idoler og rollefigurer (utsøkt ordvalg). Han lot det ligge underforstått at ungdommen dermed etteraper forbildenes handlinger.

Også dette er feil. Om ikke helt feil er det i hvert fall et dårlig argument. Vi påvirkes av at filmene framstiller røyking som det normale. Det er ikke forbildepåvirkningen, men alminneliggjøringen som er farlig. Sånn sett kan det faktisk tenkes at Madmen ikke virker ansporende på framtidige røykere, fordi røykingen der er så overdrevet at det blir helt parodi.

Hellstenius mente at filmskapere ikke har moralsk ansvar for at folk begynner å røyke etter at de bl.a. påvirkes av hva de ser på film. Det spørsmålet synes jeg han skal få svare på en gang til, etter at skikkelige forskere eller journalister en gang har undersøkt pengestrømmen fra tobakksindustrien inn i media, og sammenhengen mellom slike overføringer og framstilling av røyking på film og TV. Her er det ugjorte oppgaver.

NRK valgte en lettvint vei gjennom denne saken, og muligheten blåste bort.

Vips vekk med vepsen

Når du har vepsebol i eller ved huset trenger du ikke finne fram støvsugeren. Heller ikke er det nødvendig å fikle bolet oppi en plastpose som du legger i fryseren. Prøv for all del ikke å slå bolet ned før du stikker av i full fart. (Dette er råd jeg har funnet på norske nettsteder/-aviser. De virker, men er tungvinte, langsomme og farlige.)
Kjøp heller et pulver som heter Maurkverk (info fra Kirk as). Det selges på byggvarebutikker, planteskoler og denslags. Dette spruter du mot inngangen til vepsebolet. Hvis vepsen er veldig truende kan du vente til sent på kvelden, evnt. gjøre det tidlig om morgenen. Da er ikke vepsen aktiv.

Det som skjer først er at vepsen nøler med å gå inn i bolet. Du vil se mange veps som surrer foran åpningen. Men disiplinen er så sterk at de går inn likevel, og trekker pulver med seg inn i bolet. De kommer ikke ut igjen! Kanskje en og annen gjør det, men ikke to ganger. Etter en time eller to er hele bolet dødt.

Ofte har vepsen en kronglete inngang til bolet (bak en takrenne, rundt bak en list osv.). Til det har jeg skaffet meg en stor sprøyte fra apoteket – den største de hadde. I stedet for kanylen har jeg festet et sugerør på den, du vet de med bend på. Så tar jeg litt Maurkverk i sprøyten og gir inngangen et godt vinkelskudd. Overdose.

Vask hendene godt, og ikke la ungene få tak i stoffet. Forresten, det virker på maur også. God sommer!

Händel eller Handel

George Frideric Handel

En tysker som skrev italiensk musikk for et engelsk publikum – det er den korte beskrivelsen av komponisten George Frideric Handel.

Det rare er at hver gang, vel nesten hver gang det skrives om ham i Norge heter han Händel (med tødler). Dette til tross for at han ble engelsk statsborger og gikk over til å kalle seg Handel (uten tødler) FØR han komponerte de verkene han er mest kjent for – som f.eks. Messias.

Hvorfor er norsk presse og musikkvitenskap så oppsatt på å omtale ham som tysker? Det er flere grunner til det. Norske musikkvitere og musikkskribenter har egentlig aldri erkjent at England har musikk. Derfor bekrefter de sine egne fordommer ved å kaller Handel for Händel – gjør ham til tysker. Tysk (og østerriksk) musikk er nemlig det som er noe i norsk musikkhistorisk forståelse. Bare se på repertoaret til de store orkestrene.

At de samtidig prøver å avanglifisere Henry Purcell ved å uttale etternavnet hans med samme trykk som i “hotell” kan være et utslag av den samme holdningen: England har ikke musikk. Hvis de uttaler Purcell litt rart kan man nesten tro at han er fransk eller noe. Men Purcell skal uttales med trykk på første stavelse – som i “pensel”. Og han er så engelsk som noen. (Denne feilen kan man til og med oppleve at briter gjør selv – det fins snobber i alle land.)

Det kan tenkes at norske orkestre, biblioteker og kringkastere først og fremst forholder seg til tyske musikkforlag. Disse vil ha interesse av å fremme “sine” komponister, og det er naturlig å tro at de har flest tyske. De store forlagene er imidlertid gjerne multinasjonale. Et berømt forlag som Edition Peters er etablert både i London, Frankfurt og New York. Så selger de da også Handelutgaver både med og uten tødler.

Her er Handels signatur i to utgaver. Det fins ulike Handel-signaturer på nettet, så trolig er noen av dem utført av kopistene som renskrev manuskriptene hans. De er likevel høyst troverdige (og konsekvente) hva angår stavemåten – ettersom de høyst sannsynlig har vært kontrollert av mesteren selv.

Hvem er de da, disse store engelske komponistene? Her er noen: William Byrd, Benjamin Britten, John Dowland, Edward Elgar, Orlando Gibbons, George Frideric Handel, Gustav Holst, Hubert Parry, Henry Purcell, John Rutter, Charles Stanford, Arthur Sullivan, Thomas Tallis, John Taverner, Andrew Lloyd Webber, Samuel Wesley, Ralph Vaughan Williams. Har jeg glemt noen? Ja, selvfølgelig. Har England musikk? La den som har ører, høre.