Grått må gitteret være

Fra Chichester Cathedral
Fra Chichester Cathedral
Aftenbladet nevnte før jul at det er bestilt et svart beskyttelsesgitter til glassmaleriet i Domkirken. Jeg håper fargen ikke er svart, for det er ikke svart som gjør minst av seg. Erfaringen fra England er at en matt mørk grå er det som viser minst igjen og derfor er minst forstyrrende. Når man setter beskyttelse foran et kunstverk vil man jo at beskyttelsen skal være så lite synlig som mulig.
Denne erfaringen ble vi gjort kjent med under en studietur jeg arrangerte til katedraler i Sør-England for Kirkevergen og Domkirkeutvalget september 2010. Derfor er det rart hvis man i strid med denne kunnskap har gått i gang med å skaffe et gitter i svart. Jeg håper det bare er journalisten eller noen som har misforstått.
(Legg for øvrig merke til den vakre damen med religiøst hodeplagg til venstre i bildet.)

Vokt Dem for telefonkiosken

Stadig blir det gjort forsøk på å utnevne den tradisjonelle norske telefonkiosken til god design, norsk design i verdensklasse osv., og plassere den der oppe blant binders og ostehøvler. Telenor har gjort avtale med Riksantikvaren om å bevare 100 eksemplarer rundt om i landet. Lisen Roll hos Riksantikvaren mener telefonkiosken er et utrolig flott gatemøbel, et hyperelegant designprodukt. Både Riksantivaren og Norsk telemuseum beskriver den likelydende på sine nettsteder som: «et fremragende eksempel på norsk funksjonalistisk industridesign med internasjonal anerkjennelse».

Bevaring kan forsvares fordi disse «installasjonene» har vært svært synlige innslag i norske byer og tettsteder gjennom lang tid, men kom ikke og si at det er god design. Tvert imot er den norske telefonkiosken et stjerneeksempel på hvordan design kan svikte sin oppgave.

Kiosken har fire nesten identiske sider. Du må gå veldig nær og ha godt syn for å se hvilken av sidene som er en dør. Jeg har sett folk gå rundt disse kioskene to-tre ganger før de fant døren. Dørhåndtaket er nemlig bare et grått rør som går mest mulig i ett med resten, og derfor ikke forteller brukerne hvor døren er.

Når du har funnet døren og skal åpne den blir du lurt igjen. Dørhåndtaket går i hele dørens bredde og røper ingenting om hvilken vei døren svinger. Tar du feil ende er døren umulig å få opp. Den er i grunnen tung nok om du griper rett ende av håndtaket. Såpass at hvis du er et barn eller en gamling må du nok sette fra deg alle pakkenellikene på bakken for å få det til. Så kan du holde døren oppe med rumpen mens du manøvrerer lasten din innenfor. De nyeste kioskene har i stedet fått et svart dørhåndtak på den rette siden, som virker OK, men ser ut som det er kjøpt på Biltema. Jeg tviler på at det var dette Lisen Roll falt for.

Vel inne setter du posene fra deg på den lille hyllen. Jeg mener å huske at dette VAR en hylle, men en gang på 50-60-tallet ble den omdesignet til telefonkatalogholder. Det betyr at hvis du må slå opp et nummer – og klarer å pønske ut hvordan innretningen virker (katalogene henger etter ryggen og må vippes fram og helt opp før du kan bla i dem) – må du flytte posene dine ned på gulvet før du kan bruke katalogene.

Men så har du nummeret klar, og mynt for hånden. La oss så si at du mister mynten. Det er fort gjort. Hvis du er heldig faller den oppi en av posene. Du kan romstere gjennom dem og før eller siden vil du finne mynten. Hvis du er litt mer enn vanlig bred over baken må du riktignok gå ut av kiosken for å få dette til, men det er greit: Du vet jo hvor døren er.

Faller mynten på gulvet er sjansen størst for at den går rett gjennom jernristen og legger seg under kiosken. Risten er nemlig laget sånn at den slipper gjennom alle mynter. Hvis du er sterk i klypene kan den riktignok løftes opp, men det er det ikke lett å se. Så du må ut og lete etter en pinne som du kan bruke til å fiske mynten fram med fra utsiden, mens du ligger på kne og holder hodet helt nede på bakken for å se inn under kiosken. Slik triumferer det hyperelegante designproduktet over deg, stakkars ukyndige menneske.

Georg Fastings telefonkiosk er ikke design i verdensklasse! Langt ifra, den er et makkverk, en tegnebordskonstruksjon tydeligvis utført av en person som bryr seg dunderen om hvordan produktet møter brukeren. Den er et eksempel på utsøkt brukerfiendlighet. Hadde den vært en hund ville den blitt avlivet som mannevond.

Nå står den på DOCOMOMOs (Documentation of Modern Monuments) liste over moderne designikoner. Og den er iflg Wikipedia foreslått til UNESCOs verdensarvsliste – hvor man bl. a. finner Taj Mahal, den kinesiske mur og Katarinaklosteret. Joda, vi bøyer oss i støvet.

(Innlegget ble skrevet for lenge siden. Det har ventet på at jeg skulle gidde å ta bilde av en telefonkiosk. Sjansen er stor for at jeg ikke gidder.)

Holdbarhet 30 dager etter åpnet

Jeg har brukt øyedråper hver dag siden 1992, da legevitenskapen kom til at jeg sannsynligvis hadde grønn stær (glaucom). Felles for øyedråpene (jeg har prøvd mange forskjellige gjennom årene) er at de har holdbarhet på max. 1 måned etter at de er åpnet. Har du brukt øyedråper vet du dette. Jeg trodde lenge det var pga. dråpenes beskaffenhet – ettersom de fleste av dem er uten konserveringsmidler.

Så fikk jeg vite av en apoteker at det er luften som gjør det. Når du slipper en dråpe ut av disse flaskene slipper du samtidig inn en dråpe luft. Kvaliteten på den luften du slipper inn er det ingen legmiddelfirma som vil garantere – rimelig nok. Er det uhumskheter i luften kommer det uhumskheter i flasken, det kan alle forstå. Men alltid når jeg har brukt en flaske i 30 dager er det mye igjen, halvparten og vel så det.

Så slo det meg i dag – jeg sto akkurat og skulle pine ut slanten fra en vinkartong: Hvorfor bruker ikke dråpeprodusentene den løsningen? En pose i en pappeske! Når du tar ut dråper derfra går det ikke inn luft.  Innholdet er av samme kvalitet – godt eller dårlig – men upåvirket av luftkvalitet og menneskehender.

Hvis de hadde laget øyedråper på pose i stedet for flasker kunne jeg brukt dråpene i to-tre måneder i stedet for én. Men er legemiddelindustrien interessert i det?