Jeg har brukt øyedråper hver dag siden 1992, da legevitenskapen kom til at jeg sannsynligvis hadde grønn stær (glaucom). Felles for øyedråpene (jeg har prøvd mange forskjellige gjennom årene) er at de har holdbarhet på max. 1 måned etter at de er åpnet. Har du brukt øyedråper vet du dette. Jeg trodde lenge det var pga. dråpenes beskaffenhet – ettersom de fleste av dem er uten konserveringsmidler.
Så fikk jeg vite av en apoteker at det er luften som gjør det. Når du slipper en dråpe ut av disse flaskene slipper du samtidig inn en dråpe luft. Kvaliteten på den luften du slipper inn er det ingen legmiddelfirma som vil garantere – rimelig nok. Er det uhumskheter i luften kommer det uhumskheter i flasken, det kan alle forstå. Men alltid når jeg har brukt en flaske i 30 dager er det mye igjen, halvparten og vel så det.
Så slo det meg i dag – jeg sto akkurat og skulle pine ut slanten fra en vinkartong: Hvorfor bruker ikke dråpeprodusentene den løsningen? En pose i en pappeske! Når du tar ut dråper derfra går det ikke inn luft. Innholdet er av samme kvalitet – godt eller dårlig – men upåvirket av luftkvalitet og menneskehender.
Hvis de hadde laget øyedråper på pose i stedet for flasker kunne jeg brukt dråpene i to-tre måneder i stedet for én. Men er legemiddelindustrien interessert i det?