Røyking på film

Walt Disneys styreleder sa i mars 2015 at fra nå av er røyking totalfobudt i alle deres produksjoner.  Gratulerer!
Walt Disneys styreleder sa i mars 2015 at fra nå av er røyking totalfobudt i alle deres produksjoner. Gratulerer!

Nylig skrev The Guardian at tobakkindustrien har forsøkt å kjøpe islamske skriftlærde for å motvirke at islamske land innfører røykeforbud med religiøs begrunnelse. Artikkelen siterer bl.a. Professor Mark Petticrew ved The London School of Hygiene and Tropical Medicine, som viser til at tobakkindustriens jurister faktisk utviklet teologisk argumentasjon. ‘Du kunne ikke ha funnet på det,’ sier han.

Tobakkindustrien pøser penger inn i film- og TV-bransjen, for å få flest mulig produksjoner til å vise røyking i hverdagslige situasjoner. Jeg skulle ønske forskere og journalister (også norske) var mer interessert i dette pengesporet.

I USA, Canada og Storbritannia er det mange etterhvert som arbeider for å få redusert røyking på film og TV. Man snakker om ulike typer restriksjoner, alt fra advarsler i begynnelsen av en film, sogar midt i, hver gang røyking forekommer. I Storbritannia og Canada har det vært foreslått at filmer som viser røyking automatisk skal få attenårsgrense. Men ingen av tiltakene ser ut til å rette seg mot det samarbeid som (formodentlig) skjer mellom tobakkindustrien og filmbransjen, hvordan direkte eller indirekte støtte brukes til å fremme tobakkindustriens interesser.

Det amerikanske forsvaret er åpent og tydelig på at de gjerne låner ut materiell til filmer som setter forvaret (og USA) i et vakkert lys. Skal du lage noe kritisk må du selv skaffe det som trengs av tanks og fly osv. Jeg har selv vært med på en norsk spillefilmproduksjon hvor politiet velvillig stilte med biler og mannskap helt til de fikk vite at filmen handlet om politivold (Lasse Glomms At dere tør). Prosjektet og manuset var klarert på høyt nivå, men mannskapene gikk til overtidsnekt og måtte utkommanderes sånn at produksjonen kunne fullføres.

At forsvaret og politiet skuler til sine egne interesser før de hjelper en kunstnerisk produksjon er ikke overraskende. Hvis de ikke aktivt motarbeider kritiske røster synes jeg ikke det utgjør et demokratisk problem. Men når tobakkindustrien kan fråtse i noen av de sterkeste påvirkningsmidlene som fins – tross alle reklame- og eksponeringsforbud, og undergrave alle de råd som kommer fra helsemyndigheter over hele verden, da er det et demokratisk problem. Her har vi noen som aktivt motarbeider fellesskapets interesser. Og de har med seg en lang rekke nyttige idioter i filmbransjen.

Omkvedet fra filmfolk er at røyking trengs for miljøtegning og atmosfære. At noen av verdens beste historiefortellere i verdens sterkeste visuelle medier skal måtte klamre seg til et så tynt argument er meg en gåte. Hvis det da ikke henger sammen med pengesporet. Da er det logisk, men like fullt uspiselig.

runawayplakatFilmen Runaway Jury (2003) er er en god film, men den handler ikke som det samme som boken den ellers bygger på (av John Grisham). Filmen forteller at enken etter en fatal skyteepisode saksøker våpenindustrien for indirekte å ha forårsaket hendelsen gjennom å produsere og markedsføre dødelige våpen. Spenningen dreier seg mest om hvordan partene prøver å påvirke juryen med lovlige og ulovlige midler. Det er som sagt en god film. Mange av Grishams bøker er blitt gode filmer: The Firm med Tom Cruise, The Pelican Brief med Julia Roberts og The Rainmaker med Matt Damon for å nevne noen.

Men boken Runaway Jury handler om tobakkindustrien og de skitne knepene den bruker for å få folk til å røyke. Fortellingen er forsåvidt den samme: hvordan få juryen til å stemme for vår side. Men tematikken i boken er giftigere, mer troverdig, og dramaturgisk mye sterkere! Likevel har filmfolkene valgt å ikke å avkle tobakkindustrien slik boken gjør (og den gjør det nådeløst). Jeg spør meg selv ‘hvorfor’, og svaret ligger opp i dagen og roper på mer oppmerksomhet fra seriøse (uavhengige) forskere og journalister.

CDC (Centers for Disease Control and Prevention) publiserer statistikk over røyking på film i USA.
Smoke Free Movies er en kampanje som drives av Universitetet i California San Fransisco.

Wolf Hall er en glitrende god TV-serie!

Anne Boleyn (Claire Foy), Henrik 8 (Damian Lewis), Thomas Cromwell (Mark Rylance) og Jane Seymour (Kate Phillips)
Anne Boleyn (Claire Foy), Henrik 8 (Damian Lewis), Thomas Cromwell (Mark Rylance) og Jane Seymour (Kate Phillips)
Hilary Mantel sine to bøker Wolf Hall og Bring up the bodies (to mursteiner som begge skaffet forfatteren Booker-prisen) er detaljrike, fulle av sidehistorier og fortalt i et rikt språk som er fritt for utenomsnakk og overflødigheter. Det er ikke lett å se hvordan denne informasjonsmengden kan kokes inn til å passe i TV-formatet, selv en seks timer lang serie. Men BBC gjorde det da de laget serien Wolf Hall (som man kan håpe kommer på norsk TV snart). Selvsagt ofres mye av detaljrikdommen når man filmer en bok (for ikke å si to tykke bøker), samme som når man filmer virkeligheten. Men det som står igjen her, det som ER TV-serien Wolf Hall er et så tett og ladet drama, så overbevisende satt sammen at jeg knapt kan huske noe britisk fjernsynsdrama som har gjort dypere inntrykk på meg. Regi: Peter Kosminsky.
Skuespillerne underspiller, og det kan de gjøre fordi replikkene (og lyset, rommet, musikken – det hele) er så mettet at man ikke trenger vifte med armene for å få det fram. Og framdriften – dramaturgien – er gjort med sikker hånd. Fast, men følsom.
Hilary Mantel
Hilary Mantel
Jeg har saktens sett filmer hvor skuespillere står lenge og ser framfor seg mens de taust prøver å uttrykke en indre konflikt som filmskaperen ikke har lagt skikkelig grunnlag for. Det er her det ligger: i grunnlaget. Når det dramatiske grunnlaget er grundig forberedt kan man tillate seg lang taushet (særlig hvis man har et ansikt som Mark Rylance). Så til tross for den egentlig brutale nedklippingen av Mantels bøker er det likevel tid til (talende) taushet. Forfatteren sier det slik: “As he (Peter Straughan – manus) moved through the drafts, we discussed how to compact the more intricate parts of the narrative, and how to be clear while preserving the original’s ambiguity … But Peter and I think alike: we want less, less, always less. A glance, a blink, a smile, will carry the story on film. What dialogue remains should be pared down to spare elegance.”
Historisk drama får gjerne mer kritikk fra de som kan historie enn fra de som kan drama og formidling. Jfr. Kampen om tungtvannet. Også Wolf Hall blir kritisert for historisk unøyaktighet og til dels oppkonstruerte elementer. Katolikkene misliker særlig at Thomas More blir gitt en skurkerolle. En historiker har for øvrig påpekt at Kate Phillips er for pen til å spille Jane Seymour.
Det er dødfødt å bruke historiske fakta som målestokk på historisk drama. Selv om stoffet er hentet fra historiebøkene er historiske drama ikke historietimer. Skal ikke være det. De vil være fortellinger for vår tid.

Er du helt blank på engelsk femtenhundretallshistorie, Henrik 8, hans koner og Englands løsrivelse fra pavekirken? Les deg gjerne opp først – det er en fordel. Men serien må du se uansett, den er fantastisk. Man hører ofte at britisk fjernsynsdrama er best i verden, og nå har de forsyne meg flyttet målepinnen igjen. Og jeg gleder meg til å lese bøkene en gang til.

Hilary Mantels hjemmeside
Man Booker Prize presentasjon
Wikipedia om Henrik VIII
(Wikipedia nevner Thomas Cromwell som klerik, men han var bankmann og jurist.)

Bortblåst mulighet

I morges hadde NRK radio et innslag om røyking på film. Bakgrunnen var at amerikanske forskere har kommet til at unge som ser røyking på film får økt risiko for å begynne å røyke. Dette står forholdsvis saklig presentert på nrk.no.

Men NRK Alltid radio prøvde å gå én lengre. Der ble saken skjøtt på med intervju av to norske personer med en viss sakstilknytning – en fra helsesiden (jeg fikk ikke med meg verken navn eller tittel eller arbeidssted) og en manusforfatter fra filmbransjen – Axel Helstenius (bl.a. Elling og Døden på Oslo S).

Først Hellstenius. Han lirte selvsagt den leksen filmfolk alltid tar, som er like idiotisk hver gang, den om troverdige, tidsriktige miljøer og rollekarakterer. Som eksempel brukte han TV-serien Madmen, som handler om et reklamebyrå på Madison Avenue omkring 1960-62. Det var en tid da “alle” røykte, overalt og hele tiden. Altså må man også gjøre det i TV-serien? Feil. Feil. Feil.

Det finnes ingen dramaturgisk begrunnelse for å røyke på film (hvis ikke filmen handler om røyking som sådan). Ta eksempelet Madmen: På den tiden ville de fleste ansatte i et slikt reklamebyrå vært rasister, kommunisthatere, koneplagere og innerst inne livredde for atombomben. Dette er ikke med i serien, altså er den ikke troverdig? Ingen har kritisert den for det, og det er det heller ingen grunn til. De troverdige, tidsriktige miljøene og rollekarakterene ligger i kulissene, kostymene, og mest av alt i rollenes innerste karakter. Ikke i om de drikker, røyker eller banker konene sine. Ikke hva de gjør, men hva som driver dem. Det burde en mann som Axel Hellstenius vite.

Så var det han fra den andre siden. Han var tydeligvis helt uforberedt på spørsmålet; det må ha vært langt fra det han er opptatt med til daglig. Når man blir intervjuet på radio skal man jo helst si noe – enten man har noe på hjertet eller ei, så han sa at ungdommen ser opp til disse karakterene. De er idoler og rollefigurer (utsøkt ordvalg). Han lot det ligge underforstått at ungdommen dermed etteraper forbildenes handlinger.

Også dette er feil. Om ikke helt feil er det i hvert fall et dårlig argument. Vi påvirkes av at filmene framstiller røyking som det normale. Det er ikke forbildepåvirkningen, men alminneliggjøringen som er farlig. Sånn sett kan det faktisk tenkes at Madmen ikke virker ansporende på framtidige røykere, fordi røykingen der er så overdrevet at det blir helt parodi.

Hellstenius mente at filmskapere ikke har moralsk ansvar for at folk begynner å røyke etter at de bl.a. påvirkes av hva de ser på film. Det spørsmålet synes jeg han skal få svare på en gang til, etter at skikkelige forskere eller journalister en gang har undersøkt pengestrømmen fra tobakksindustrien inn i media, og sammenhengen mellom slike overføringer og framstilling av røyking på film og TV. Her er det ugjorte oppgaver.

NRK valgte en lettvint vei gjennom denne saken, og muligheten blåste bort.

The princess and the frog

Forleden hadde jeg fornøyelsen av å se Disneyfilmen The princess and the frog. Som far til to jenter har jeg fått se litt av hva Disneykonsernet har spydd ut gjennom de siste 10-15 årene, og det har ikke vært særlig oppløftende. Spesielt ikke hvis man tar Disney Channel med i betraktningen. Gleden var derfor stor da jeg satt der og gradvis fikk følelsen av at dette var noe.

Allerede åpningsbildene minner om tegneteknikken fra de gamle filmene. Og så har du musikken. Jeg visste ikke da at det var Randy Newman som hadde laget den. Jeg bare hørte at dette svinger helt annerledes enn vanlige Disneylydspor av det sukreste slaget. Jeg hørte også at tekstene har akkurat den halvironiske, ledige, men samtidig uhyre presist karikerende snerten Newman er så kjent for. Man skjønner at dette ikke er skrevet av en komité, men av et menneske med kunstnerisk teft, vilje og integritet.

Etter et vers eller så av “Down in New Orleans” sa jeg til Turid: Dette må da være Dr. John? Det var det. Utrolig mange sterke musikere har fortalt verden om New Orleans, men hvis du skal nevne bare fem av dem tror jeg du må ha med Dr. John. Det er rett og rimelig at han er til stede på lydsporet i en film som handler om New Orleans, Mardi Gras og Voodoo.

Historien er god. Dramaturgien er også god, og den er heldigvis ikke så forenklet at man føler seg matet med teskje. Disneyfilmer består ofte av en del magi, og her – i en film fra Voodooland – har de ikke spart på konfekten. “Magisk urealisme” kan du trygt kalle det. Min gamle dramaturgilærer pleide si: “Hvem vil betale penger for å sitte i et mørkt rom og se på virkeligheten?”

“The princess and the frog” er ikke en grensesprengende film. Det er Disney, og derfor er det pr. definisjon “good clean fun”. Men det er mer: Filmen er tenkt ut og satt sammen av håndverkere som har respekt både for seg selv, hverandre og fagene sine. Kommersielt, så klart; moraliserende, javisst; epokegjørende, neppe. Skjønt, dette viser at Disneykonsernet ikke er uten evne til å nærme seg fordums storhet. Jeg håper filmen spiller inn såpass at de blir oppmuntret til å prøve videre. For The princess and the frog er et virkelig godt forsøk!

Across the universe

Nå har jeg sett den nye Beatles-filmen. De gamle var bedre. Allerede i starten merket jeg at noe var feil, da de sang Girl fra Rubber Soul med så mye sukker at jeg syntes jeg måtte pusse tennene etterpå. John Lennon har nok innsett hvor klissete den sangen lå an til å bli. Derfor la han inn den høylydte pustingen – helt respektløst forsåvidt, men det bidro til å trekke sangen ned på jorden. Det var det som var det geniale (og tragiske) med å plassere John Lennon og Paul McCartney i samme band: de dro i hver sin retning. Pøllen var den innsmigrende sukkersøte mens Lennon sto for det bitre, distanserte, bizarre (samtidig som begge hadde sans for den gode melodi – ikke glem å nevne det).

Hvis du vil se film om sekstitallet, se Woodstock, se Don’t look back eller se de ekte Beatles-filmene.