(Artikkelen sto i Stavanger Aftenblad 19. mars 2013)
Den norske kirke viser ingen interesse for domkirker som sådan, men lar dem hangle avgårde som alminnelige menighetskirker, noe de slett ikke egner seg til. Kirkeloven sier ingenting om domkirker, og Kirkemøtet har heller ikke sagt hva en domkirke skal være. Domprostens oppgaver er riktignok beskrevet, og en del vil klart måtte utføres i domkirken. Lengre enn dette går ikke Kirkens definisjon av domkirker i Norge.
Stat og kommune gjør mer enn Kirken for å framheve domkirkene, men det er folket selv som gang på gang viser at domkirkene er noe annet og mer enn vanlige kirker. Ikke minst så vi dette i tiden like etter 22. juli 2011.
Domkirke og katedral er to navn på den samme kirken. Katedralordet peker på det seremonielle og domkirkeordet det administrative. En katedral er kirken biskopen skal virke i. En domkirke er hovedkirken i bispedømmet. Disse kirkene ligger midt i byen, midt i hverdagen, og framstår som monumentale, tidløse og ufattelige. Sånn skal det være. Domkirkene skal være stedet der verden møter det hellige, der det hellige møter verden.
Ingen stiger inn i en katedral og er uberørt av det. Rommet sprenger våre tidsbegrep. Denne følelsen av at tiden er en annen her inne får vi ikke av å besøke et konserthus eller en opera. Opplevelsen er langt på vei den samme også blant folk som står langt fra kristendommen, enten de praktiserer andre religioner eller er ateister. Katedralopplevelsen ligner opplevelsen av god kunst: Den er vanskelig å beskrive, men den angår oss, påtrengende.
I England er det nylig gjort en undersøkelse av hva slags folk (utenom turister) som besøker katedralene og hva slags forhold de har til dem (Spiritual Capital: the Present and Future of English Cathedrals). Det er grunn til å tro at tendensene i Norge er som i England; våre to samfunn deler mange utviklingstrekk. Rapporten viser at mens kirkebesøket generelt blir mindre, øker tilstrømmingen til katedralene. Den viser også at påfallende mange ikkekristne og annerledes troende oppsøker katedralene, ikke til gudstjeneste, men som brukere av katedralrommet. Et offentlig rom trenger altså ikke være nøytralt for å være inkluderende.
Her er det Den norske kirke forsømmer seg, ved ikke å innse at en domkirke skal være der for alle mennesker. Den skal ikke undertrykke eller bortforklare den allmenne, folkelige åndelighet, så uklar den enn kan være. Mange har en uformulert tro, som de ikke vil henge på noen knagg. De bør ha krav på en trosarena hvor de blir respektert for det de er, i stedet for å bli nedlatende omtalt som «søkende» eller «kirkefremmede».
Heldigvis er inntrykket at de som arbeider i domkirkene ser behovet. Det kommer fram i daglig praksis samt stillingsannonser og festtaler, hvor domkirkens plikt og egenart ofte blir gjort til et poeng. Særlig tydelig blir det når folk trenger et hellig rom for å bearbeide følelser under lokale eller nasjonale kriser. Domkirkene og deres folk er gode da, men Kirken som organisasjon gjør ingenting for dette. I den grad det fungerer skyldes det lokal frivillighet og kreativitet, samt ansatte med godt hjerte og blikk for hva som er viktig.
Prester og kirker overalt åpner seg for folk i sorg og fortvilelse, det skulle bare mangle. Men en domkirke må gå lengre; den skal aktivt henvende seg også til de som føler seg brydd ved å gå inn i en alminnelig kirke. Folk trenger å kunne gå inn i et hellig rom uten å måtte gå inn i en menighet. Det behovet dekkes ikke med nøytrale forsamlingslokaler. Det er nettopp det at rommet er ladet som gjør det virkningsfullt. Jo mer urbane og travle vi blir, jo viktigere er det å kunne stille seg overfor Det Store.
En domkirke skal likevel være kirke først og fremst. Den må ha den beste musikken og de vakreste gudstjenestene. Domkirken skal ikke være folkekirke, men kirke for folk. Den skal være arena og utgangspunkt for biskopens gjerning. Det kan ikke kreves at domkirken samtidig skal være alt det en vanlig kirke er for sin menighet, men den skal tale om Jesus med de inderligste og mest utfordrende ord og toner som tenkes kan, dristige og livsbejaende. Man går ikke til domkirken for å møte hverdagslighet.
Befolkningen har et spesielt eierskap til sine domkirker. Derfor er det riktig å bruke dem også til verdslige konserter og forestillinger, kjendisbryllup og -begravelser, rom for allmenn sorg og glede. Det er god samfunnsterapi. En katedral kan ikke erstatte samfunnshuset når det gjelder å favne bredden i kulturlivet. Domkirkerommet krever kvalitet, verdighet og stil, men det skal ikke være slipstvang.
Stat og kommune og ikke minst Kirken selv må innarbeide dette som domkirkenes oppdrag: Å stille til rådighet et hellig, tidløst og inkluderende rom. Så må de også sørge for at bemanning, utstyr og fysiske forutsetninger er på plass og står i forhold. Domkirkene er en dårlig utnyttet resurs, sett både fra Kirkens og samfunnets side. Bruk dem. Gjør domkirkene til folkets katedraler.