Her er grunnen(e) til at jeg ikke tror at kong Sigurd Jorsalfare bygde domkirke i Stavanger for å kjøpe seg velsignelse til å inngå nytt ekteskap etter en skilsmisse.
Han var kristen, og en handlingens mann. På hans tid var avlatshandel vanlig – det vil si akseptert, og Sigurd hadde ikke hatt problemer med å kjøpe seg (eller tilrane seg) det han trengte i Bergen – om det var det han ville. Men han tenkte større.
Han hadde vært i Winchester og sett hvordan pengene trillet inn til St Svithuns helgengrav. Sigurd overvintret i Sør-England på vei til Konstantinopel og Midt-Østen. Selv om de lå lengre øst, i Kent, er det utenkelig at kong Sigurd ikke samtidig har besøkt den engelske kongen, som bodde i Winchester.
Her har Sigurd skaffet seg en framtidig biskop Reinald. Han var munk, og det er godt mulig at han forpliktet seg når det gjaldt Sigurds gjengifte allerede da. Det er også mulig at Sigurd fikk nødvendig tilgivelse/tillatelse gjennom å dra i korstog til Midt-Østen.
Sigurd skaffet et gullgjevt relikvium til Stavanger, Den hellige Svithuns ene arm. Som motytelse må han ha lovet å bygge en katedral(!) sentralt i det som den engelske kirken den gang så som sitt viktigste misjonsområde. Sett fra Winchester er Stavanger et utmerket brohode for virksomhet i nordområdene. At det nettopp var en arm han fikk ser jeg på som et symboltungt valg.
De gikk utenom tjenestevei her, for den norske kirken sorterte under erkebiskopen i Lund. Normalt skulle hele prosessen vært styrt derfra. Et så inntektsbringende relikvium hadde da aldri funnet veien til Stavanger. Men så skjedde det altså med rettedalsk gå rett på-vilje. Stavanger fikk det som i dag er Norges eldste katedral, og et relikvium fra en helgenkult som da var på sin høyeste popularitet over hele England.
Svithunkulten var stor. Den dag i dag finnes det ca 60 svithunkirker rundt om i verden, men bare to svithunkatedraler! En i Winchester og en i Stavanger. Winchester har ikke vært rause med å spre svithunrelikvier (beinbiter eller lignende) rundt. Lite og ingenting er funnet. (Mannens hodeskalle forsvant ureglementert og udokumentert for så å bli gjenfunnet i Frankrike i våre dager. Men det er en annen historie.) At de ga en arm viser at Winchester har sett på stavangerprosjektet som svært interessant.
Kong Sigurd var en kirkebygger og det må ha vært naturlig (og likevel stort) for ham å stå bak byggingen av en norsk-engelsk katedral. Historien om gjengifteønsket hans er en bagatell i dette bildet. Den er selvfølgelig usann, og den stenger for beretningen om det unike forholdet som fantes og finnes mellom Winchester og Stavanger. Det forholdet synes jeg blir sørgelig lite pekt på i oppseilingen til byjubileet. Winchester er Stavangers mor!