Nylig skrev The Guardian at tobakkindustrien har forsøkt å kjøpe islamske skriftlærde for å motvirke at islamske land innfører røykeforbud med religiøs begrunnelse. Artikkelen siterer bl.a. Professor Mark Petticrew ved The London School of Hygiene and Tropical Medicine, som viser til at tobakkindustriens jurister faktisk utviklet teologisk argumentasjon. ‘Du kunne ikke ha funnet på det,’ sier han.
Tobakkindustrien pøser penger inn i film- og TV-bransjen, for å få flest mulig produksjoner til å vise røyking i hverdagslige situasjoner. Jeg skulle ønske forskere og journalister (også norske) var mer interessert i dette pengesporet.
I USA, Canada og Storbritannia er det mange etterhvert som arbeider for å få redusert røyking på film og TV. Man snakker om ulike typer restriksjoner, alt fra advarsler i begynnelsen av en film, sogar midt i, hver gang røyking forekommer. I Storbritannia og Canada har det vært foreslått at filmer som viser røyking automatisk skal få attenårsgrense. Men ingen av tiltakene ser ut til å rette seg mot det samarbeid som (formodentlig) skjer mellom tobakkindustrien og filmbransjen, hvordan direkte eller indirekte støtte brukes til å fremme tobakkindustriens interesser.
Det amerikanske forsvaret er åpent og tydelig på at de gjerne låner ut materiell til filmer som setter forvaret (og USA) i et vakkert lys. Skal du lage noe kritisk må du selv skaffe det som trengs av tanks og fly osv. Jeg har selv vært med på en norsk spillefilmproduksjon hvor politiet velvillig stilte med biler og mannskap helt til de fikk vite at filmen handlet om politivold (Lasse Glomms At dere tør). Prosjektet og manuset var klarert på høyt nivå, men mannskapene gikk til overtidsnekt og måtte utkommanderes sånn at produksjonen kunne fullføres.
At forsvaret og politiet skuler til sine egne interesser før de hjelper en kunstnerisk produksjon er ikke overraskende. Hvis de ikke aktivt motarbeider kritiske røster synes jeg ikke det utgjør et demokratisk problem. Men når tobakkindustrien kan fråtse i noen av de sterkeste påvirkningsmidlene som fins – tross alle reklame- og eksponeringsforbud, og undergrave alle de råd som kommer fra helsemyndigheter over hele verden, da er det et demokratisk problem. Her har vi noen som aktivt motarbeider fellesskapets interesser. Og de har med seg en lang rekke nyttige idioter i filmbransjen.
Omkvedet fra filmfolk er at røyking trengs for miljøtegning og atmosfære. At noen av verdens beste historiefortellere i verdens sterkeste visuelle medier skal måtte klamre seg til et så tynt argument er meg en gåte. Hvis det da ikke henger sammen med pengesporet. Da er det logisk, men like fullt uspiselig.
Filmen Runaway Jury (2003) er er en god film, men den handler ikke som det samme som boken den ellers bygger på (av John Grisham). Filmen forteller at enken etter en fatal skyteepisode saksøker våpenindustrien for indirekte å ha forårsaket hendelsen gjennom å produsere og markedsføre dødelige våpen. Spenningen dreier seg mest om hvordan partene prøver å påvirke juryen med lovlige og ulovlige midler. Det er som sagt en god film. Mange av Grishams bøker er blitt gode filmer: The Firm med Tom Cruise, The Pelican Brief med Julia Roberts og The Rainmaker med Matt Damon for å nevne noen.
Men boken Runaway Jury handler om tobakkindustrien og de skitne knepene den bruker for å få folk til å røyke. Fortellingen er forsåvidt den samme: hvordan få juryen til å stemme for vår side. Men tematikken i boken er giftigere, mer troverdig, og dramaturgisk mye sterkere! Likevel har filmfolkene valgt å ikke å avkle tobakkindustrien slik boken gjør (og den gjør det nådeløst). Jeg spør meg selv ‘hvorfor’, og svaret ligger opp i dagen og roper på mer oppmerksomhet fra seriøse (uavhengige) forskere og journalister.
CDC (Centers for Disease Control and Prevention) publiserer statistikk over røyking på film i USA.
Smoke Free Movies er en kampanje som drives av Universitetet i California San Fransisco.