Jeg har to kloke døtre og en av dem har påpekt at jeg tar feil når jeg sier det ikke fins dramaturgiske grunner til å røyke på film. Ett eksempel er hvis en karakter røyker et sted hvor det er helt klart forbudt. Et annet er hvis en som har lungekreft tar seg en røyk. Eller en som nettopp har lovet sin døende mor at ‘hva enn jeg gjør skal jeg ikke begynne å røyke’. Dette er tre eksempler hvor røyking på film kan forsvares DRAMATURGISK.
Argumentet en del filmfolk bruker, at røyking må til på grunn av miljø- eller tidskarakteriseringen kjøper jeg fortsatt ikke.