I morges hadde NRK radio et innslag om røyking på film. Bakgrunnen var at amerikanske forskere har kommet til at unge som ser røyking på film får økt risiko for å begynne å røyke. Dette står forholdsvis saklig presentert på nrk.no.
Men NRK Alltid radio prøvde å gå én lengre. Der ble saken skjøtt på med intervju av to norske personer med en viss sakstilknytning – en fra helsesiden (jeg fikk ikke med meg verken navn eller tittel eller arbeidssted) og en manusforfatter fra filmbransjen – Axel Helstenius (bl.a. Elling og Døden på Oslo S).
Først Hellstenius. Han lirte selvsagt den leksen filmfolk alltid tar, som er like idiotisk hver gang, den om troverdige, tidsriktige miljøer og rollekarakterer. Som eksempel brukte han TV-serien Madmen, som handler om et reklamebyrå på Madison Avenue omkring 1960-62. Det var en tid da “alle” røykte, overalt og hele tiden. Altså må man også gjøre det i TV-serien? Feil. Feil. Feil.
Det finnes ingen dramaturgisk begrunnelse for å røyke på film (hvis ikke filmen handler om røyking som sådan). Ta eksempelet Madmen: På den tiden ville de fleste ansatte i et slikt reklamebyrå vært rasister, kommunisthatere, koneplagere og innerst inne livredde for atombomben. Dette er ikke med i serien, altså er den ikke troverdig? Ingen har kritisert den for det, og det er det heller ingen grunn til. De troverdige, tidsriktige miljøene og rollekarakterene ligger i kulissene, kostymene, og mest av alt i rollenes innerste karakter. Ikke i om de drikker, røyker eller banker konene sine. Ikke hva de gjør, men hva som driver dem. Det burde en mann som Axel Hellstenius vite.
Så var det han fra den andre siden. Han var tydeligvis helt uforberedt på spørsmålet; det må ha vært langt fra det han er opptatt med til daglig. Når man blir intervjuet på radio skal man jo helst si noe – enten man har noe på hjertet eller ei, så han sa at ungdommen ser opp til disse karakterene. De er idoler og rollefigurer (utsøkt ordvalg). Han lot det ligge underforstått at ungdommen dermed etteraper forbildenes handlinger.
Også dette er feil. Om ikke helt feil er det i hvert fall et dårlig argument. Vi påvirkes av at filmene framstiller røyking som det normale. Det er ikke forbildepåvirkningen, men alminneliggjøringen som er farlig. Sånn sett kan det faktisk tenkes at Madmen ikke virker ansporende på framtidige røykere, fordi røykingen der er så overdrevet at det blir helt parodi.
Hellstenius mente at filmskapere ikke har moralsk ansvar for at folk begynner å røyke etter at de bl.a. påvirkes av hva de ser på film. Det spørsmålet synes jeg han skal få svare på en gang til, etter at skikkelige forskere eller journalister en gang har undersøkt pengestrømmen fra tobakksindustrien inn i media, og sammenhengen mellom slike overføringer og framstilling av røyking på film og TV. Her er det ugjorte oppgaver.
NRK valgte en lettvint vei gjennom denne saken, og muligheten blåste bort.