Nå har jeg sett den nye Beatles-filmen. De gamle var bedre. Allerede i starten merket jeg at noe var feil, da de sang Girl fra Rubber Soul med så mye sukker at jeg syntes jeg måtte pusse tennene etterpå. John Lennon har nok innsett hvor klissete den sangen lå an til å bli. Derfor la han inn den høylydte pustingen – helt respektløst forsåvidt, men det bidro til å trekke sangen ned på jorden. Det var det som var det geniale (og tragiske) med å plassere John Lennon og Paul McCartney i samme band: de dro i hver sin retning. Pøllen var den innsmigrende sukkersøte mens Lennon sto for det bitre, distanserte, bizarre (samtidig som begge hadde sans for den gode melodi – ikke glem å nevne det).
Hvis du vil se film om sekstitallet, se Woodstock, se Don’t look back eller se de ekte Beatles-filmene.