vers.refreng.no

Aftenbladets forside om morgenen 5 januar (papir og nett) domineres av et bilde av forfatteren Vigdis Hjorth og den dramatiske tittelen “Skulda for plagiat”. I papiravisens del 2 er en hel dobbeltside avgitt til denne saken. Øverst står det “Harde skuldingar”. Her har man bilde av en morskt utseende professor (i lesevitenskap) som ser mørkt og strengt ned på fotografen og liksom har hele Storhaug i ryggen. Under dette bildet står, med strek foran, så det ligner et sitat: “-Hjorth plagierer Sebald”. Dette utpensles videre i ingressen og deretter i artikkelens første avsnitt.

Så kommer det fram at det er avisens egen journalist som har gått til den sinte professoren og bedt ham mene om dette. For alt jeg vet har han vært hos mange andre før han fikk napp. Han skryter dertil av at han trolig er den første som har påpekt overlapping mellom Hjorths og Sebalds tekst. (Hjorts bok kom ut i 2008.) Det kan bety at ingen andre har sett det, eller at ingen andre syntes det var noe å bry seg om.
Hjorth har fått halve dobbeltsiden til å forsvare seg. Hun påpeker at det hun har gjort er trygt innenfor rammene av hva en skjønnlitterær forfatter kan gjøre. Vi som leser hele artikkelen sitter igjen med inntrykket av at dette er et område hvor grensene ikke er så lett å bestemme. Mange av oss visste dette fra før.

Skal en journalist bare fortelle om virkeligheten eller skal han gripe inn i og endre den? Ingen har krevd at Hjorth stryker setninger fra boken sin, ingen har krevd erstatning, Sebald er død og ingen har gjort noe som helst med dette, utenom Aftenbladets journalist som har funnet en streng professor og brukt ham som påskudd for å lage et kjempeoppslag og dominere forsiden. Særlig det siste må jo være en umåtelig fristelse for en ivrig journalist. Men han skriver som om det finnes en sak, og det gjør det ikke. Det er bare journalistens måte å fortelle at han leser bøker. Ja vel, flink gutt, men hva var vitsen? Ble vi klokere av det? Nei, de små faktaboksene med biografier og definisjoner er ikke nok til å forsvare denne manøveren. De er der bare for at dette skal ligne på seriøs journalistikk og ikke den svertekampanjen det egentlig er. Ble vi underholdt av det? Kanskje noen, kanskje litt. Solgte det mange eksemplarer av avisen? Ja, vet du, det tror jeg faktisk.

I en aftenbladartikkel 9 juni 2011 (papiravisen den 10), om brudd på skjenkebestemmelsene under Rogafest, bragte journalist Rolf Frøyland en falsk påstand om at en navngitt konferansier var full og skal ha løpt omkring blant publikum med en spritflaske. Frøyland var klar over at dette var usant, for han gikk langt i retning av å avsanne det noen setninger lenger ned!

Slik sto det: “Aftenbladet har også fått tips om at den ene konferansieren, Togga Gundersen, var så full under arrangementet at en vakt måtte ta fra ham en flaske med sprit etter han hadde løpt en runde gjennom publikum. Dette betegner festivalsjefen som en misforståelse. Folk som var på stedet og snakket med Gundersen bekrefter også overfor Aftenbladet at han ikke var overstadig beruset.”

Vi får tro Frøyland på at han hadde fått et genuint tips om Toggas tilstand. Det er lett å få to og to til å bli fem høns. Men han sjekket det med festivalledelsen og flere øyenvitner og fikk enstemmig bekreftet at tipset er feil; Togga var ikke full. Likevel skrev Frøyland løgnen inn i artikkelen sin. Man lar da ikke et saftig tips gå til spille bare fordi det ikke er sant?

Knepet med å utføre karakterdrap på Togga prominent øverst i avsnittet mens det kommer en slags avsanning lengre ned, smaker motbydelig. Særlig fordi Frøyland lar det henge i luften at Togga nok ikke var OVERSTADIG beruset – altså kanskje bare drit full.

Den 12. juni (pinsedag) skrev Toralf Sandø en artikkel som bare forsterket inntrykket av at Togga var påseilt. Under overskriften “Fikk negative reasjoner på fyllerykter” startet Sandø artikkelen med å gjenta det samme falske ryktet og gjorde seg dermed til løgner han også. Det framgår at han hadde vært i kontakt med Togga, men i stedet for å rydde opp i fadesen laget Sandø en “sak” på at Togga hadde fått reaksjoner privat. Dermed kastet han bare bensin på bålet.

Noe må ha skjedd i kulissene, for på tirsdag etter pinse kom det en usignert korrigering i papiravisen. Overskriften sa det som trengtes: “Togga var slett ikke full“. Det sto ingen beklagelse; hvilket må bety at Aftenbladet står inne for alt som har vært gjort i denne saken! Ingressen sier “..men at Togga skal ha vært full er rett og slett usant“. Alt som siden skrives for å vise hvor usant dette er var kjent allerede da Frøyland skrev sin første artikkel. Det står der, om ikke i spesielt presise vendinger.

På nettet står fortsatt begge de to artiklene jeg kritiserer, men ikke den fra tirsdagen, den med avklaringen. Da jeg søkte på "togga" fikk jeg det som framgår av bildet: To korttekster som begge gjengir løgnen – uten avsanningen. Dette er det som blir stående i ettertid, hvis ikke Aftenbladet tvinges til å ta til vettet.

Det opprører meg at Rolf Frøyland åpenbart visste at han løy, men gjorde det likevel. Det var et overgrep. Ryktet han spredte videre var avsannet av festivalsjefen og flere øyenvitner før artikkelen ble skrevet. Toralf Sandø prøvde kanskje å ro i land kollegaen, men plundret det til og gjorde vondt verre. Du snakker meg om Knoll og Tott.

Aftenbladet er ofte frampå og mener om journalistikk og pressens rolle osv. Nylig skrev Sven Egil Omdal at pressens karakterdrap ikke bør straffes med høye bøter (som i saken mellom Dagbladet og ambulansjåføren) – skammen er straff nok. Det er bare det at skjemmevettet ikke er likt fordelt.