Anne Boleyn (Claire Foy), Henrik 8 (Damian Lewis), Thomas Cromwell (Mark Rylance) og Jane Seymour (Kate Phillips)Hilary Mantel sine to bøker Wolf Hall og Bring up the bodies (to mursteiner som begge skaffet forfatteren Booker-prisen) er detaljrike, fulle av sidehistorier og fortalt i et rikt språk som er fritt for utenomsnakk og overflødigheter. Det er ikke lett å se hvordan denne informasjonsmengden kan kokes inn til å passe i TV-formatet, selv en seks timer lang serie. Men BBC gjorde det da de laget serien Wolf Hall (som man kan håpe kommer på norsk TV snart). Selvsagt ofres mye av detaljrikdommen når man filmer en bok (for ikke å si to tykke bøker), samme som når man filmer virkeligheten. Men det som står igjen her, det som ER TV-serien Wolf Hall er et så tett og ladet drama, så overbevisende satt sammen at jeg knapt kan huske noe britisk fjernsynsdrama som har gjort dypere inntrykk på meg. Regi: Peter Kosminsky.
Skuespillerne underspiller, og det kan de gjøre fordi replikkene (og lyset, rommet, musikken – det hele) er så mettet at man ikke trenger vifte med armene for å få det fram. Og framdriften – dramaturgien – er gjort med sikker hånd. Fast, men følsom. Hilary MantelJeg har saktens sett filmer hvor skuespillere står lenge og ser framfor seg mens de taust prøver å uttrykke en indre konflikt som filmskaperen ikke har lagt skikkelig grunnlag for. Det er her det ligger: i grunnlaget. Når det dramatiske grunnlaget er grundig forberedt kan man tillate seg lang taushet (særlig hvis man har et ansikt som Mark Rylance). Så til tross for den egentlig brutale nedklippingen av Mantels bøker er det likevel tid til (talende) taushet. Forfatteren sier det slik: “As he (Peter Straughan – manus) moved through the drafts, we discussed how to compact the more intricate parts of the narrative, and how to be clear while preserving the original’s ambiguity … But Peter and I think alike: we want less, less, always less. A glance, a blink, a smile, will carry the story on film. What dialogue remains should be pared down to spare elegance.”
Historisk drama får gjerne mer kritikk fra de som kan historie enn fra de som kan drama og formidling. Jfr. Kampen om tungtvannet. Også Wolf Hall blir kritisert for historisk unøyaktighet og til dels oppkonstruerte elementer. Katolikkene misliker særlig at Thomas More blir gitt en skurkerolle. En historiker har for øvrig påpekt at Kate Phillips er for pen til å spille Jane Seymour.
Det er dødfødt å bruke historiske fakta som målestokk på historisk drama. Selv om stoffet er hentet fra historiebøkene er historiske drama ikke historietimer. Skal ikke være det. De vil være fortellinger for vår tid.
Er du helt blank på engelsk femtenhundretallshistorie, Henrik 8, hans koner og Englands løsrivelse fra pavekirken? Les deg gjerne opp først – det er en fordel. Men serien må du se uansett, den er fantastisk. Man hører ofte at britisk fjernsynsdrama er best i verden, og nå har de forsyne meg flyttet målepinnen igjen. Og jeg gleder meg til å lese bøkene en gang til.
